Hva er egentlig alkoholisme?
Da jeg var yngre ble jeg advart om at alkoholisme er genetisk, og at det går i familien vår. Jeg ble fortalt at jeg burde passe på alkoholinntaket litt mer enn det andre burde. Da jeg begynte å drikke i helgene som tenåring, var bekymringen for å bli alkoholiker veldig liten. Det fristet meg aldri med en "reparasjonspils" dagen derpå, eller å drikke på egenhånd for å håndtere egne følelser. Dette anså jeg som essensielt for å i det hele tatt kunne si at man har et problematisk forhold med alkohol. Men er det egentlig tilfelle?
Det slo meg aldri at mitt forhold til alkohol var problematisk
Jeg kan gå flere måneder uten å drikke alkohol, uten å savne det. Problemet oppstår først når jeg velger å drikke. Når jeg først drikker, skal det veldig lite til for å miste kontrollen totalt. Da drikker jeg gjerne nok til å glemme store deler av kvelden dagen derpå, og nok til å aldri ville røre alkohol igjen (før neste uke.) Dette skjer nesten hver eneste gang. Da skal det heller ikke så mye til for å gjøre eller si dumme ting jeg ikke mener. Men selv om jeg ikke mener eller husker det, betyr det ikke at det ikke har blitt sagt eller gjort. Lagt lort ligger.
Alkohol er først og fremst et rusmiddel
Dersom du stadig ruser deg nok til å miste kontroll på det som skjer rundt deg, er det kanskje verdt å ta seg en real runde med deg selv og ditt eget forhold til alkohol. For noen betyr dette å slutte helt, noe jeg stadig opplever at flere og flere gjør, mens for andre betyr det å finne ut av hvor grensen går og respektere den. Jeg innså at grensen for meg ligger og vanker i bunnen av det andre glasset, for selv om det dumme ikke enda er gjort, er et tredje glass for meg en enveiskjørt vei rett til helvete.